1. Kjærlighet.
2. Feil ved meg selv.
3. At jeg ikke vet hva som gjør meg lykkelig.
4. Alt jeg burde ha gjort annerledes.
5. Hvor mye tid jeg bruker på å unngå å snakke om følelsene mine.
6. Hvor mye tid jeg bruker på å ikke vise følelsene mine.
7. Alle jeg liker å bruke tiden min på - men som ikke vet det.
8. Fremtidig familie og liv.
9. Utdanning og karakterer.
10. Hvor redd jeg er...
Har du aldri opplevd at noe i hodet ditt får deg til å ville oppføre deg helt jævlig, og ødelegge for noen? Noen ganger trykkes knappen inn. *klikk* Og barmhjertighet og medlidenhet er ikke noe du klarer å koble deg til. Det eneste som virker tilfredstillende er å ødelegge, være ei helvetes bitch. Det trenger ikke ha noen sammenheng med misunnelse - selv om det kan virke slik.
Jeg er vanligvis ikke sint. Jeg går rundt og er glad - for å være sint er så slitsomt - men noen ganger klarer enkelte å trykke inn knappen *klikk*. Kanskje jeg egentlig vil det selv og, fordi denne tilstanden hvor jeg sentrerer i egoisme, hevn, ødeleggelse og jævelskap er tilfredstillende. Det som igjen er enda bedre, er måten jeg ikke klarer å bry meg om situasjonen i ettertid. Noen vil sikkert si det, siden jeg nå tar det opp, men det å tenke over at anger, frustrasjon, dårlig samvittighet, eller misunnelse ikke finnes i mitt leksikon etter et en slik hendelse er svært behagelig. Har du aldri hatt det slik ?
Du begynner sikkert å lure på hva jeg har gjort nå. Man trenger ikke å ha gjort noe spesielt, bare det å overse at noen prøver å treffe en av dine svake punkt. Som f.eks gjøre deg misunnelig, få deg til å føle deg mindreverdig, trist eller frustrert. At vedkommende mislykkes er nok til å føle seg et hakk høyere. Enda bedre blir det òg hvis man klarer å backfire hele situasjonen, hevnen blir søtere. Smaken av jævelskap er god, til rett tid og rett sted.
Ja, man går igjennom mye og etterhvert så lærer man seg hva som er verdt å bry seg om, og hva som er verdt å heve seg over. Jo mer de prøver å trykke inn knappen, jo mer imun blir du, og frustrasjonsbassenget de hadde tenkt å plassere deg i, drunker de i selv - og dèt min venn, er en fryd.
Er jeg en drama queen nå? Hva så? Det er jeg som sitter igjen med et glis, selvtillit og evnen til å glemme deg om og om igjen (og det vet jeg er værre enn å bli glemt bare èn gang).
Me, I'm a scene, I'm a drama queen
I'm the best damn thing that your eyes have ever seen - The Wunderkind
Det har skjedd mye, og du har nok satt deg ned mange kvelder på rad og bare tenkt over hvor lite lykkelig du er og alt som er galt, og ikke minst hva du kan gjøre med det - selv om den tanken blir så mye mindre, for det er jo litt greit å ha det trasig noen ganger og.
Ting blir som regel aldri slik man planlegger det, og derfor må alltid ha andre alternativ for å lykkes med det du har tenkt - som regel så ligger svaret rett foran nesen din uansett, du har bare ikke lyst til å se den. Uansett så vil jo ting bli bedre, og ting vil ordne seg på en eller annen måte. Det betyr fortsatt ikke at man bare kan ignorere problemer, fordi de forsvinner ikke av seg selv. Mine problemer gjør i allefall ikke det, tviler på at det er annerledes med dine.
Ja ting har vært værre, og man kan jo selvfølgelig si at ting har vært bedre òg - alt kan jo bli bedre på en eller annen måte - men er det ikke greit og bare stå opp av sengen om morgenen og tenke: "jeg har det ok, jeg har det greit". Og det er ikke en eneste trist tanke som strømmer gjennom deg....
For en lettelse..
Når skal man begynne å sjekke ut mennesker fra livet sitt?
Krysset du meg ut først?
Eller var det jeg osm fant frem en penn og satte en rett, ganske likegyldig strek over deg først?
Synes å huske at vi begge gikk mot utsjekkingen..
see you, maybe..
For tiden er jeg kritisk, naiviteten er fraværende og jeg har ikke et fnugg av dårlig samvittighet for min kritikk eller hva jeg velger å gjøre. Jeg ler og smiler og tar alt ganske lett, men positiviteten har dratt på ferie. Jeg godtar ikke dårlige forklaringer eller bortforklaringer.
Jeg kunne ha påpekt mange ting som plager meg, men alt oppsummeres til èn ting: Dumme mennesker provoserer meg. Jeg mener ikke at folk som ikke skjønner fysikk eller matte er dymme og at det er de jeg ønsker og skyte ned, men mennesker som ikke forstår eller som ikke forstår menneskeligerelatert og enkel logikk provoserer meg med å være frekk, likegyldig og grunn. De har ingen dybde, alt de seier og mener er andrehåndsmeninger de har pugget fordi egne refleksjoner blir for vanskelig å forholde seg til. Dessuten tar det jo så mye tid, og man kan jo ikke risikere at noen er uenig i det du mener....
Jeg synes det er slitsomt og være sint, og det kommer ikke mye ut av det. Likevel oppnår jeg bedre selvinnsikt og naiviteten drar på ferie. Jeg har ikke bruk for å tro på deg når du lyver, så du kan bare gi deg med det - først som sist.
Min egen tankegang utvikler seg hver dag, men kritikken jeg kommer med blir ofte sett på som umoralsk og bryter med det "perfekte" mønsteret av det samfunnet vi lever i. ( Nei jeg tror ikke jeg er så utrolig mye bedre enn alle andre, men jeg er en av de som ikke holder kjeft når noe plager meg.) For eksempel: de fleste lærere ser helst at elever bare nikker med. Deres andrehånds meninger blir videreført og vi elever bør holde oss til dem om vi vil bli likt og få toppkarakter. Synd for meg at jeg verken blir likt eller får toppkarakter. Det jeg derimot har vunnet i denne saken er forståelse og kunnskap nok til å kunne fortsette kritikken min. Så takk til alle lærere som ikke liker mitt stae og ærlige vesen. Jeg er i det minste ikke redd for min egen tilværelse.
Du kan kalle meg negativ, men denne positiviteten du savner betyr å være kritikkløs. Jeg vet jeg lar meg provosere, men det værste jeg vet er dumme mennesker med utallige mange fordommer. Er det virkelig nødvendig og skal snakke nedtalende om andre til andre fordi du har problemer med deg selv? Er du virkelig så dum at du tror du er perfekt i forhold til resten av oss? Har det noen ganger slått deg at om du godtar andre for akkurat slik de er, kan føre til at resten av oss godtar deg? Uvitenheten din ødelegger deg, og du blir bare dummere når du prøver å nekte for det.
Jeg er komplisert og bare blir fortvilet, kritikken min blir stående. Jeg skal aldri gå stilt igjennom dørene. Så glem alle forsøkene på å kaste meg ned i søla, jeg har ikke bruk for deg i livet mitt om det du gjør alt du kan for å knekke meg.
Stakk det litt i samvittigheten din nå?
I Det første bud er ganske lett:De som er flest, har alltid rett.
II Tenk alltid på hva folk vil si.Og ta den sterkestes parti.
III Og tviler du, så hold deg taus til du ser hvem som får applaus.
IV Tenk nøye ut hva du bør mene. Det kan bli dyrt å stå alene.
V Følg ingen altfor høye krav.Men si, hva du har fordel av.
VI Si alle hva de gjerne hører.Gå stille gjennom alle dører. (For sannhet bringer sorg og nød, mens daglig løgn gir daglig brød.)
VII Gå aldri oppreist. Snik deg frem.Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII Husk: Ingen mann kan roses nok. Slik bygger man en venneflokk. (Og i et brødre-paradis har du din beste livspolis.)
IX Av sladder husker du hvert ord til bruk i neste sjefskontor. (Men ingen taktfull sjel forteller et ord til ham som ryktet gjelder!)
X Hvis siste bud blir respektert,da er din fremtid garantert! Følg dristig med i kamp mot troll, -men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid,- én time forut for din tid!
skole - lærere -favorisering- nedtrykking - typisk norsk - janteloven - lærere - skolen - karakterer - dårlig selvbilde - favorisering - karakterer - undertrykking - urettferdighet - dårlig undervisning - dårlige lærere - den norske skole - lav utdanning - dårlig selvtillit - ulykkelighet - dårlige karakterer - favorisering - den norske skole - undertrykking - favorisering - kjernen - Norge - janteloven - kritikk - politikere - skole - favorisering - dårlige karakterer - gjengangere - Favorisering - dårlige lærere - ingen tilpassning - dårlig utdanning - nedtrykt - favorisering - ulykkelighet - mindre penger - dårlig utdanning - dårlig undervisning - den norske skole - typisk norsk - dårlige lærere - KJERNEN.
Folkens, dropp leksene, ikke øv til prøver. Det lønner seg ikke uansett hva du gjør, det går èn vei med karakterene dine, og det er nedover. Hjelper ikke om du jobber deg halvt ihjel, ingenting du kan gjøre uansett - du er ikke favoritten du heller.
Ja, jeg er dritt lei, sinna og provosert.
Mennesker skiller seg kanskje mest ut fra resten av verdens skapninger, nettopp fordi vi kan tenke som vi gjør. Altså bare så det er sagt så vet vi ikke dette helt sikkert, om andre skapninger tenker i hytt og pine slik vi gjør eller ikke, men før vi kan motbevise at de ikke tenker slik vil jeg gjerne la tankene mine surre vilt, og blir du forvirret må du bare spørre.
Tankene dine, tankene mine, tankene våre. Alt vi får plass til i denne knotten vår i løpet av en dag er så og si ubegrenset. Vi tenker på hva vi skal spise til middag, hva vi skal ha på oss i morgen, hvilken formel vi må bruke for å regne omkretsen av en sirkel eller hoppe over til litt mer kompliserte plan og virkelig tenke på noe vi selv anser som svært viktig.
Med alle tankene du har som menneske, har du et ansvar ovenfor hvordan du velger å handle i forhold til dine tanker. Nettopp fordi at du bør handle
fornuftig, rett og
rettferdig i forhold til resten av menneskeheten. Så da lurer jeg virkelig på? Tenker du ofte på ansvaret som følger med hver eneste tanke du tenker? Har du ansvar for alle tankene du tenker, eller skal vi bare regne med alle tankene som fører til handlinger som berører andre slik at det du gjør i all hemmelighet ikke skal regnes som ditt ansvar fordi det ikke berørte noen andre? Kan
dine tanker ha konsekvenser for andre mennesker? Hvis dette da er sant, hvilket ansvar vil du stå bak, og hvilke mennesker vil du utsette for dine tanker, og tror du som menneske at du klarer å kontrollere dette?
Tankene dine fører ofte til at du handler i den retninger samvittigheten din trekker deg og egoismen din - ja jeg vet du ikke liker å tro du er egoistisk, men du er nok det. Disse handlingene kan kanskje ha bakgrunnen i at du vil leve i nuet, du vil være impulsiv og fri og i bunn og grunn bare ta ansvar ovenfor deg selv - i allefall for en stund. Har du da noen gang tenkt på hvilket ansvar som følger med disse tankene som handler i nuet?
Vi sier at èn enkelt handling ikke kan definere et helt menneske, men hva med alle tankene våre som fører til en mengde handlinger vi har ansvar for, men som vi ikke egentlig forstår at vi har ansvar for. Det var jo bare èn ting du gjorde, og så vidt du vet kom du jo deg i live ut av det hele. Trenger noen virkelig minne oss på at selv om ikke èn handling definerer et helt menneske, så vil alle de andre handlingene bygge opp et bilde av hvem du er. Disse handlingene kommer fra tankene dine. Og jo, folk forstår og skjønner hvordan du kan tenke selv om du tror at det er ingen i hele verden som skjønner hva DU tenker. Disse tankne bærer dette ansvaret, du igrunn ikke visste du hadde.
Så, vi mennesker vi handler i alle ville retninger, vi gjør litt ditt og litt datt. Vi spiser middag ute på onsdag, og dreper noen på torsdag. Så når vi hører om drapet som skjedde på torsdag, tenker vi : hvem i alle dager er dt som kan gjøre noe sånt? Hallo, det er nettopp det VI gjør, VI dreper, VI, OSS mennesker. Så da må det være noen som virkelig ikke skjønner det ansvaret de har fått, men så definerer ikke èn enkelt handling et helt menneske heller. Selvfølgelig, når en handling som utsetter andre mennesker for noe grusomt, blir gjentatt mange ganger så kan man jo begynne å lage seg et bilde, men ingen er skyldig for de er dømt.
Så, ansvar, tanker, hvordan kan man da vite at man handler riktig både i forhold til andre, men også i forhold til seg selv. Vi kan jo tikke inn på samvittigheten - for de som har en - skal vi alltid søke grunnlag for en handing i samvittigheten? Man kan jo ikke stole på at alle mennesker kommer til å handle etter samvittigheten heller, eller bruke den i en vurdering om de skal utføre en handling eller ikke. Bruker du alltid samvittigheten? Hva er samvittighet? Og hvordan i alle dager vet vi hva vi skal få dårlig samvittighet for eller ikke ? Da kan du jo begynne å tenke til hvordan du ble oppdratt.
Tanker, anvar, samvittighet, mennesker, handling, dom, tankene mine surrer, og jeg ser ikke noe galt i å dele dem med deg. Så at jeg skrev denne tankefallende posten tar jeg fult ansvar for. Lykke til, jeg håper du får like mye ut av deg som jeg fikk.
Dagens inspirasjonskilde:
Der alle stier taper seg - Paal Brekke
Den man som drepte tirsdag
var han en morder mandag?
Og våkner onsdag mot et grått vindu
med skodden ødslig drivende gjennom ham
hvem er han nå
den mann i går?
da steinen løftet hånden hans til slag
eller den han var i forgårs
hvem
når var i forgårs?
Lyset fra pianolampen husker han
og hender mot tangentene
ja Händel
Og en tung grå stein, knasende
Han stirrer innover
der gamle øyemerker løses opp i skodden
endrer form og skifter plass
Og ser på disse hendene
hvem eier dem!
en stein de kastet fra seg i et dike
eller Händel, Händel
som har reist seg fra klaveret
uten å se på han
lar døren gli igjen
Og bare hendene tilbake
lånt brukt
Liksom herreløse hunder er de
står og uler på en øde mo
mot torsdag fredag
Vi har mange sider ved oss selv. Noen skulle vi helst sett at vi var foruten, mens andre sider skulle vi helst ha fremstilt litt mer.
Din egen karakteristikk er viktig for hvem du er, og hvordan du ønsker å fremstå. Likevel finnes det mange som kan lese deg som en åpen bok, om de blir kjent med deg. Det er veldig skremmende, fordi du vil helst at de dårlige sidene dine skal være sjult for alle du ønsker å imponere. Du vil være et fabelaktig menneske, men at noen kan forstå deg og se hvordan du egentlig er skremmer deg, rett og slett fordi du - som alle andre - ikke er feilfri.
Denne skremmende følelsen får oss til å skygge unna alt som kan få oss til å fremstå med noen av de
dårlige sidene våre, alle som viser tendenser til å forstå oss skygger vi unna, og de som ikke gjør det blir våre daglige medmennesker. Men ofte er det slik at våre daglige medmennesker er de som bryr seg minst, og egentlig ikke legger så mye i å kjenne deg og alle sidene ved deg, så hvorfor vil vi helst være rundt dem likevel? Kanskje det er de som leser deg som ei åpen bok som virkelig bryr seg om deg? Trenger du å gjemme deg for dem da?
Når man for eksempel leser bøker finner vi mange type mennesker som blir skildret på en veldig naken og brutal måte, og vi kan derfor bli provosert og kalle de for psykisk syke folk og at du er i alle fall ikke slik! Noe som ender i konklusjonen om at boka du har lest er bare helt for ferdelig dårlig og du synes ingenting om den!
Denne nakne fremstillingen av mennesker, hvordan noen kan være er som å lese sin egen tankegang og handlinger. Du kan kjenne deg veldig igjen, og bli sittende der helt naken uten å forstå hvordan noen klarer å karaktirisere
deg på den måten. Du blir livredd, og vil helst ikke at noen skal se det heller. Du er jo tøff, modig, ikke redd!
Å takle alle sine sider er en ting man må lære seg, og rett og slett godta - hvis det er for ille, kan du jo alltids prøve å forandre på noe og. Det er veldig vanlig å gjemme seg fra de som bryr seg så mye at de virkelig vil vite hvem du er, men når man alltid gjemmer seg kommer ingen til å virkelig kjenne deg, og kanskje helt til slutt er det ingen som gidder det heller fordi ingen får sjansen.
Hvorfor er du så redd for deg selv? Er det virkelig så ille å la noen kjenne deg? Du kan ikke gjemme deg foralltid, da er det jo igjen som vil gi deg en klem tilslutt. Hvem kan trøste deg når de ikke vet hva som er galt, eller hvem kan vel tilgi deg når de ikke vet hvordan du takler ting ?
Det er på tide å ta av hetta og legge alle feil og bekymringer bak seg. Jeg gidder ikke løpe fra meg selv lengere fordi jeg tar meg alltid igjen, uansett hvor god utholdenhet jeg har og du burde gjøre det samme.
Hvor begynner ensomheten ? Er den en ubeskrivelig følelse som kommer når man er helt alene, eller kan man være ensom sammen med andre?
I hvilken grad er man ensom? Er man en som når man er singel, har få venner, sitter alene, eller har lite kontakt med familie? Er man ensom om man ikke får oppmerksomhet heletiden, eller kan man føle ensomheten selv om man får mye oppmerksomhet?
Ensomheten er et misbrukt ord. Alle kan gå å si at de er ensomme, og at de vil ha kjæreste eller bedre venner. Men de som virkelig er ensomme, holder det for det meste for seg selv. For når man er ensom, vil man helst være ensom i fred. Alene. Dette er en reise kun for enkeltpersoner.
Følelsen av å være ensom, trenger ikke være det værste, men den kan også ødelegge mye og man kan bli deprimert. Ensomheten kan være så mye, og den kan komme av enda mer. Du kan være i en kjærlig familie, ha mange venner, en kjæreste, men likevel føle seg ensom, for det er et krav som ligger i ubevisstheten som ingen har klart å fylle opp enda. Men på grunn av at det ligger i ubevisstheten kan det hende at du som er ensom også kan fylle opp det kravet, men du bare er ikke helt klar over det eller vet ikke hvordan du skal gjøre det. Dette kravet kan være mye. Det trenger ikke være noe stort, men det er noe som du trenger å ha, få høre, føle eller oppleve. Kanskje du rett og slett bare må forandre tankegangen din.
Fra en tid til annen er vi alle ensomme. Det trenger ikke være noe stort, men det kan og være snakk om lykke og ulykke. Denne ensomheten kan feste seg til deg som om du vil være ensom, det er det du kan best. På samme måte som sykdom, kan ensomheten ta tak i deg og få deg til å tro at du må være ensom, du skal være ensom. Du fortjener det, men ingen fortjener å være ensom. Ingen fortjener å være alene på noen som helst måte.
Ensomheten kan komme når som helst, hvor som helst. Det har ingenting å si hvem du er, eller hva du har gjort. Vi kan alle føle denne sorgen trykke over oss. Den eneste måten å bli kvitt ensomheten er vel å prøve å fylle opp det kravet du kanskje ikke vet at du har. Kanskje du ikke lenger har et krav heller, men du har vært ensom så lenge og det er det du kan best, du har vært det så lenge at du vil være ensom. Uansett er det bare du som kan gjøre noe med det. Det er bare du som kan kvitte deg med denne tyngden. Det kommer an på det samme om du trenger en ny person i livet, bli kvitt en person i livet eller bare gjøre noen personlige justeringer. Ting kan alltid bli bedre. Du trenger bare å sjerpe deg litt.
